Bryggerie, Honningsvåg 22.05 og Lakselv 23.05

Da var nok ei helg overstått med spilling på Bryggerie i Honningsvåg og Alibiet i Lakselv.
Med to biler fullstappet med PA, forsterkere, gitarer, steelgitar, banjo, trommer osv... dro vi forventningsfulle avgårde kl 15.30 på fredags ettermiddagen.
Sola stakk frem idet vi begynte å nærme oss Honningsvåg. Det måtte være et godt tegn, tenkte jeg.
Vel fremme var det som vanlig opprigging og lydsjekk. bespisning og innlosjering på Rica Hotell. Så begynte vi å spille ca kl 22.30.
Vi spilte bra, men man blir ofte litt uinspirert når det er lite folk i lokalet. Og i løpet av andre sett skjønte vi at det kom aldri til å ta seg mere opp da Bryggerie hadde servering bare til kl 02.00.

Siste sett denne kvelden følte hvertfall vi at det løsnet. Når vi våget å løsne litt på snippen og improvisere litt på låtene istedenfor ren plankekjøring. Det er da man gir musikken sjel og ånd. Tross få betalende ga vi likevel alt og spilte alle 40 låtene som stod på reportoarlista.
Sent i seng og tidlig opp neste morgen for å pakke utstyr i biler. Et nydelig vær var det.
Fint å spasere seg en sightseeing tur før vi forlot Honningsvåg. Men før vi gjorde det kom jeg på en ide om å fremføre bluegrass låten: don`t let smokey mountain smoke get in your eyes utendørs mens noen filma oss med mobiltelefon. Det endte opp med at vi stilte oss midt i den vesle rundkjøringa de har i Honningsvåg. Per Johnny, Trond Are og Pål-Reidar. Sjekk youtube link under Media.

Vel fremme i Lakselv kl 14.00 hadde vi kjempegod tid til å gjøre oss klar. Flere av oss prioriterte å innta horisontalen på hotellrommene og lade opp til kvelden da det fort kan bli litt lite søvn på slike turer.
Ca kl 18.30 begynte vi å rigge opp utstyret på Alibiet som ligger bak Porsanger vertshus.
Da det var lite scenelys å oppdrive på dette lokalet fikk vi lånt en lysrigg av Lakselvs lokale countrystjerne Vidar Aslaksen som også gjestet scenen flere ganger i løpet av kvelden.

Det ble en trivelig kveld og spilling i Lakselv også men igjen lite publikum. Men vi gikk hvertfall ikke i minus økonomisk. det lille vi tjente dekket hvertfall bensinutgifter og tunnel avgifter + at vi satt igjen med noen kroner hver. Sånn sett skal vi ikke klage da vi vet at å spille på døra er et sjansespill av de store.
Men alt i alt er vi alle enige i at vi hadde en fin tur. Godt vær, kost og losji og gøy hadde vi det. Litt sånn teambuilding. Akkurat som en firmatur for å skape et bedre arbeidsmiljø. Og vi er hvertfall et team. Det må man være skal et band fungere.
Sjekk ellers bilder fra turen under egen folder på bilder.

Neste jobb blir søndag 31 mai i Kvalsundhallen. Etter det blir det en lang pause på oss da Per Johnny skal på ferie en hel måned og da er det ikke noe vits å booke jobber før høsten er i gang. Vi sees !

 

Ut på tur, aldri sur: Kautokeino fredag 15 Mai 2009

Så var den store dagen endelig kommet da Buffalo Bills sku reise forbi Skaidikrysset ut i den store verden for å gjøre seg fete.
Etter en lang vinter uten noen spillejobber, men jevnlig øving er våren her og det våres også på spillejobbfronten. Takk til Åge Eriksen, Geggens bassist og manager og long time friend som ordna oss noen jobber rundt omkring i vest-fylket.

Første jobb var som sagt i Kautokeino, fredag 15 mai på Maras. Puben tilknytta Alfreds kro. Vi kom frem dit etter en lang kjøretur i et nydelig vårvær kl 19.20.
Da hadde vi ikke mere tid av veien enn å hive oss ut i opprigging og lydsjekk.

Trangt er det til tider på Redrum, men på Maras  var det enda trangere. Likevel klarte vi å skvise oss plass med alle instrumenter. Det eneste vi droppa var Harry sin dobro med oppmiking og Per-Johnny sin kassegitar.
Vi var litt i tvil om bluegrass låtene kom til å fungere eller ikke, men starten på sett 2 denne kvelden avkrefta tvilen. Hillbilly fevermed banjo og mandolin svingte som ei kule. Det samme gjorde Cash on the barrelhead av Louvin brothers. Det var et kick å spille denne låten da noen damer kom ut på gulvet å dansa linedance. Noe som skapte skikkelig country stemning i lokalet.

Ellers ble det litt i overkant av 100 personer i omløp på Maras denne kvelden. Og det er slettes ikke værst. Rike ble vi ikke, men vi gikk hvertfall ikke minus og inntektene dekka ellers nødvendige utgifter som reise o.l.

Vi sleit litt med monitorering i løpet av kvelden da vi er vant til å ha sidefills på stativ, men nå måtte vi ha dem liggende på gulvet pga plassmangel. Noe som fører til at man innimellom hører sangen sin dårlig og begynner å slite med vokalen.
Ellers spilte vi totalt 40 låter fordelt på 3 sett denne kvelden og bare det kan jo ta på sangen. Arrangementer gikk adundas på noen låter, men svingte gjorde det likevel.

Gjevnt over er vi fornøyd med både spillinga og turen og været. Det var så fin temperatur lørdags formiddag i Kautokeino at jeg hadde nesten ikke lyst å dra der i fra, men jobben kaller. Selv om jeg kunne tenkt meg livet som omstreifende musiker ei stund.
Sjekk bilder fra turen under egen folder som ofte sier mere enn ord.

Vi gleder oss til Honningsvåg Lakselv neste helg.

 

 

En vinter blir til vår

Nok en gang lenge siden sist hjemmesiden vår har blitt oppdatert. Noe som skyldes en rolig vinter med lite eller ingen spillejobber. Siden sist jobb vi hadde på Rica den 20 desember har vi ikke gjort noe annet enn øvd gjevnt og trutt en gang i uka. Vi hadde en liten opptreden på musikernes årsfest på Redrum den 31 Januar, Trond Are`s 37 års dag.

Trond Are kjøpte seg en banjo i Januar i år. Noe som utløste bluegrass feber hos Buffalo Bills. Så i løpet av de siste 3 øvingene har vi prøvd oss på bluegrass setting med banjo, mandolin, squareneck-dobro, kassegitar, kassebass og visper. Egentlig hører ikke trommer hjemme i bluegrass, men vi kan jo ikke gjøre Roar arbeidsledig.
Bluegrass låter som skal være ganske uptempo, kan bli vanskelig å holde uptempo uten metronomen Roar.

Dette ble nesten som å starte et nytt band da Trond Are er nybegynner på banjo og Harry er relativt nybegynner på dobro. Og tror du ikke vi klarte å overtale Pål-Reidar til å kjøpe seg en madolin. Trond Are vurderte å kjøpe seg ei fela også, men la oss ta en ting om gangen. Men Gud hjelpe meg så tøft det er å prøve seg på bluegrass. Vi skal klare å bygge opp et sett med denne settinga til neste spillejobb som ikke er før fredag 15 mai på Alfreds Kro i Kautokeino.

Stor takk til Åge Eriksen fra Geggen Mauno band som har tatt på seg jobben å booke spillejobber for oss. Endelig skal vi lengre vekk fra Hammerfest enn Skaidikrysset. Det blir en merkedag i Buffalo Bills historie. Helga etter der skal vi spille på Bryggerie iHonningsvåg, fredag 22 mai og Porsanger vertshus i Lakselv den 23 mai.
Vi gleder oss som noen unger.

 

Snart Jul

Det nærmer seg Jul og vi har selvfølgelig fått et par spillejobber i Desember på Julebord. Den 6.12 spiller vi på Kvalsund Kommune sitt Julebord på Miljøbygget i Kvalsund.
Det blir tredje gang siden vi startet for snart 2 år siden at vi spiller der.
 
Vi er selvhjulpne med tanke på at vi har komplett PA og 2 monitorer som vi bruker som sidefill,(sidefyll) direkte oversatt. Det betyr at vi hører oss selv mye bedre på scenen. Spesielt stor pris setter jeg på det som vokalist. Det er ingenting som er værre enn å ikke høre sangen godt nok. Da begynner man å slite og bruke stemmen sin feil.

En ting vi har fått erfare siden jobben på Redrum i Juli er at det er jævlig vanskelig å få seg en spillejobb ut av byen. Har sendt brev og mail til flere plasser i vest-fylket uten særlig respons, Kanskje er det økonomi krisa som setter sine begrensninger.
Vi hadde nesten en jobb i boks på Hasvik den 13 desember, men økonomien til arrangørene satte en stopper for det i siste liten.

Ellers har vi siden sist spilt på Skaidikroa den 15 September. Også ganske nøyaktig ett år siden vi spilte der. Ikke for å være nedlatende mot plassen, men det ble en dritkjedelig jobb med lite folk. Men, da ble til gjengjeld neste jobb på Turistua den 6 oktober en opptur. Hvertfall musikalsk sett. Selv om det bare dukket opp 17 betalende denne kvelden kosa vi oss og spilte meget tight og fint(syns vi sjøl da).
Joda, de fremmøtte så ut til å være imponert av det vi presterte. Det var skikkelig inspirerende å spille meg god lyd og nye monitorer og det at Gutte (Ørnulf Johannessen), (en gammel Hammerfest musiker) gjorde opptak på en hard disc recorder var kult.

En annen garva musiker, Ulf Hustad(fra bl annet Wild Rovers) var også der og gjorde video opptak av de 2 første settene. Noe vi så på via Arnes laptop på øvinga 2 uker etterpå.
Wow, første gang jeg har sett og hørt et opptak av oss og jeg faktisk ble imponert.
Imponerende hvor bra bilde og lyd det ble ut av et lite Sony kamera. Vi satser på å få lagt uten noen snutter her på hjemmesiden snart.

Det var artig å høre at vi faktisk kan spille, med god dynamikk og timing. Og samstemt er vi pinade også. Det har vært et problem at ikke alle strengeinstrumentene har vært ordentlig samstemt, men nå hørtes det veldig rent ut.

Ellers har vi øvd inn noen nye låter for å opprettholde kontinuiteten og interessen mens vi håper på at det skal ramle inn en forespørsel om å spille en plass langtvekkistan. Så hvis noen som bor lengre vekk fra Hammerfest enn Kvalsund og vet om en Pub eller et arrangement som trenger et ekte countryband, ta kontakt med oss.
Den siste jobben i år ser ut til å bli på Rica den 20 Desember. Vet ikke helt ennå om det er et lukket arrangement eller om det åpent for allmenheten. Uansett blir det hvertfall en plass i byen hvor vi ikke har spilt før.

 

 

Siden sist
Vi beklager at vi har vært late til å oppdatere hjemmesida. Har mange unnskyldninger, men ingen er god nok. Ja, vi har hatt mye å gjøre hver for oss. Pål-Reidar bygger hus i Kvalsund, Trond Are har hatt en del trubadurjobber og oppdrag med Geggen Mauno band, Harry har vært i Canada og henta seg en ny steelgitar. En dobbelhals, En med 10 strenger som han har stemt i C6 som er perfekt for western swing.. Den andre har 12 strenger som som han har stemt i D9.
Etter spillejobben i Stallogargo den 31. Mai, som for øvrig var den eneste godværsdagen jeg kan huske i mai var neste spilleoppdrag den 28. Juni ute i Akkarfjord på Sørøya i vår alles kjære Trond Hansen og Elin Albrigtsen sitt bryllup. Vi gratulerer så mye !
En uke før brylluppet ble Trond Are og Elin Holmgren(fra Crazy Neil & Young Horse) enige om at hun skulle synge noen låter i lag med oss. Som et resultat av at Elin flere ganger i løpet av vintern og våren har uttrykt et ønske om å gjøre det. Trond Are så umiddelbart sin sjanse til å øve inn noen Gram Parsons og Emmylou Harris duetter. Som klassiske Love hurts og et par andre låter som du må være hardcore Gram Parsons fan for å ha hørt, That`s all it took(en 3 greps shuffle takt låt, opprinnelig av George Jones) og We`ll sweep out the ashes in the morning.
I anledning brylluppet øvde vi inn Tammy Wynettes  Stand by your man. Greit nok, men vi fant ut at det ikke er noe til låt å ha med på reportoaret i ettertid.
Ellers spilte vi til langt ute i de små timer i Akkarfjord med hele kjernen i musikkpolitiet/miljøet i Hammerfest tilstede. Cato Eriksen, Åge Eriksen, Tonny Larsen, Håkon Follien, Jon Eirik Nilsen, Trine og Eirik Pedersen, Geggen Mauno og ellers alle som vanligvis vanker på Redrum.
Det var en ære å få spille i Trond Hansen og Elin Albrigtsen sitt bryllup.
En ære var det også og få spille på....Redrum Lørdag 19 juli 2008
Det ble avklart allerede i Januar at Buffalo Bills skulle spille på Redrum som den siste konserten i løpet av Hammerfestdagene. Før oss var det band eller trubadurer på Redrum 7 dager på rad minus søndagen. Dette var en jobb vi gledet oss til i løpet av hele vinteren da det garantert kom til å bli mye folk under Hammerfestdagene og ølfestivalen. Og det ble det. Riktig hvor mange som stakk innom Redrum denne lørdags kvelden er usikkert, men stinn brakke var det definitivt.
Tidligere på kvelden fikk Geggen seg aldri en så liten overraskelsesfest i bakgårn som dere kan lese mere og se bilder av på www.redrum.no
Kl. 23.30 gikk vi på denne kvelden. Med 35 låter på reportoaret må en komme i gang før det ble for sent. Elin ble introdusert som the first lady among buffaloes.
Den første duetten ho var med på var love hurts. Ellers kora ho på bra mange låter i begge settene. Noe som låt dritbra.
Vi fikk tilbakemelding fra alle tilstedeværende musikere i salen at lyden var dritbra og det er jo betryggende å vite.
En annen duett vi fremførte var Mendocino county line av Willie Nelson og Lee Ann Womack. En vakker låt og fin tekst. Trond Are og Elin krangler fremdeles om hvilken toneart vi skal spille låten i. Opprinnelig går den i Ess. En kinkig toneart for strengeinstrumenter. Trond Are Vil legge den en halv tone opp da han føler den blir litt for lav på veresene, men da blir det på grensa for høyt på et bridge parti hvor Elin må ta i noe sinnsykt.
Etter jobben på Redrum tok vi oss en velfortjent pause. Roar dro på ferie til Tyskland, Trond Are har vært på en liten ferie. I skrivende stund hadde vi ei øving i går. Søndag den 23 august. Og det var deilig å friske opp noen låter. Det fikk meg(Trond Are) til å innse at dette bandet er for bra til å ligge brakk.
Det vi trenger nå er å komme oss ut av Hammerfest og Kvalsund for å spille. Til et nytt publikum og folk som ikke vet hvem vi er. Ingen jobber er avklart enda, men det kan se ut til at vi får en jobb på Hasvik i nærmeste fremtid.
The End

 

Grendehuset i Stallogargo, 31 mai 2008
     Lørdag 31 mai spilte vi på grendehuset i Stallogargo. En årlig fest som blir arrangert av bygdelaget. Og selvfølgelig ville de ha Buffalo Bills til å spille der da vi er de eneste i flere mils omkrets som spiller skikkelig bygderock og selvfølgelig da pedal steel Harry bor i bygda. Nærmere bestemt Storbukt.
Sist spillejobb vi hadde var på Skaidikroa påskeaften. Siden da har jeg vært en liten tur på Island og NYC, mens Pål-Reidar har vært i Thailand og gifta seg.
Vi gratulerer så mye !
 Likevel har vi klart å få til noen øvinger med gjevne mellomrom.
Det var vel egentlig ingen som hadde så veldig store forventninger til denne jobben. Det er fort gjort å tenke: Grendehuset i Stallogargo. Ikke akkurat Grand Ole opry ! Sant nok, men man skal aldri undervurdere plassen man spiller på.
Det er bedre å være stor blant de små enn små blant de store. Eller som Åge Aleksandersan sang på sin første studioplate fra 1975: det e langt igjen til Royal Albert Hall. Og det er fortsatt like aktuelt i dag for mange norske band. Problemet er bare at det er mange som ikke klarer å akseptere det. Det e itj nok å spæll på bygdan, e du gal ?
Jo, jeg syns mange gang det er nok. Det er faktisk deilig å komme seg ut av byen(Hammerfest) å spille, selv om vi ikke har vært lengre ut av byen enn Skaidi.
Nå er det snart ikke den plass i Kvalsund kommune hvor vi ikke har spilt. Skaidikroa, skaidihotellet, puben, miljøbygget, fægstokk og nå Stallogargo. Som Trond Hansen sa på kødd : for dokker så  e Skaidi the limit !
Været på lørdagen var nydelig. Sol og ca 13-14 grader og vindstille. Endelig en dag med godt vær etter en tragisk mai måned.
Jeg hadde en god følelse allerede da jeg og Roar kjørte innover denne kvelden.
Lydsjekken på grendehuset gikk knirkefritt da vi ikke mika opp noe som helst. Bare backline. Enkelte ganger kan det være nok.
    Harry stilte opp i en finsk nasjonaldrakt på lydsjekken. Joggedress, caps og joggesko. Per Johnny trudde faen meg han skulle spille i det. Men, neida, tradisjon tro gikk han hjem og tok på seg fjøsklærne og den kvite sommer cowboyhatten.
Etter lydsjekken ble vi med Pål-Reidar i søstra hans sitt sommerhus rett nedenfor Grendehuset. Et landlig og trivelig hus som minna meg om en onkel av meg på Vannøya sitt hus. Samme gamle lukta i gangen og trappa opp til loftet hvor det lå en gammel tandberg båndopptaker fra 1952 som jeg i dag er en lykkelig eier av.
Vi ble sittende på kjøkkenet og ta oss en dram, hvertfall noen av oss, og prate og flire. Utsikta fra kjøkkenvinduet over fjorden og Kvalsund var særdeles vakker denne kvelden. Blikkstilt på havet.
Så troppa vi omsider opp på lokalet og begynte å spille kl 23.00. Det låt veldig fint. Folk dansa og koste seg. Dette måtte bare bli en bra kveld.
I pausen fikk vi servert toro amerikansk gryterett. Det merka jeg med en gang at det var da det er en av yndlingsrettene mine blandt cheeseburgers, pannekaker med lønnesirup og anna usunn amerikansk mat.
Maten satte fart på både tarmen og spillinga. To sett spilte vi etter det og det låt utrolig bra. Vi koste oss nesten gløgg ihjel. Hadde en avslappa, fin kommunikasjon med hverandre og publikum. En kveld som fikk meg til å innse at av og til er det enkle ofte det beste.
Get back to the country, back where it all began !
 Det var en meget fornøyd gjeng og publikum som dro hjem hver til sitt på morrakvisten. Gud velsigne det enkle livet på bygda, du gir meg sjelefred og tro på det gode i livet.

Amen !  We`ll be back !

 

 

Skaidikroa, påskeaften 22 mars 2008

    Så ble det spillejobb på Skaidikroa i år igjen. Nesten ett år siden debut jobben vår på samme sted den 7 april i 2007.
Skaidikroa er en en typisk country plass. En truck-stop i ordets rette forstand. Hadde dette vært i USA kunne man fått kjøpt feite pannekaker med lønnesirup og en ekte T-bone steak der før man kjørte videre til evt Honningsvåg, Alta, Lakselv osv...
   Vi møtte opp kl 18.30 med eget PA, forsterkere og instrumenter og det slo meg at selv om lokalet i utgangspunktet er stort nok til et 6 manns band, blir det likevel trangt og knotede og rigge seg til pga båser og sofagrupper.
Arne tok en sjefsavgjørelse på at vi ikke tok i bruk scenelysene på stativ da folk hadde kommet til å rive det ned i løpet av natta. Visse hendelser utpå natta bekrefta nettopp det. Alle motell rom, hytter o.l var utleid i påsken så den eneste plassen vi kunne oppholde oss frem til vi begynte å spille var dagligstua på huset oppi bakken. Det har et navn, men husker ikke hva det var. Litt synd da Roar enda ikke helt hadde kommet seg etter en kraftig influensa. Uansett setter han pris på å legge seg nedpå før en spillejobb. Per-Johnny var heller ikke helt frisk.
    Rundt kl 23.00 begynte det å komme en del folk og vi begynte da å spille. Vi hadde egentlig tenkt å kjøre nøyaktig samme settliste som Redrum jobben, men det føltes ikke helt riktig da dette blir en helt annen setting. Et annet klientell. Mere en pølsejobb, som jeg bruker å kalle det. Pølsejobb og dansejobb er nært beslekta.
Og danse det gjorde folk til gangs denne kvelden. Betjeninga strødde potetmel på gulvet. Følte meg nesten som en dansebandkonge a la Christer Sjøgren eller i værste fall Rune Rudberg. Vel. nå har jo han harva over flere kvinnfolk enn det jeg noen gang kommer å få tid og potens til, men artig er det jo å se at musikken appellerer til ulike aldersgrupper og dansefoten. Det er jo et tegn på at det svinger.
En ting jeg savna var ordentlig monitoring, spesielt for sangen sin del. Nå har ikke vi kommet så langt som å investere i monitorer, men kanskje vi blir å gjøre det. Sammenligna med den fantastisk flotte monitorlyden vi hadde på Redrum var det umulig å oppdrive like bra lyd med det lille utstyret vi har. Har bestemt meg for å kjøpe et sett in-ear monitor for å høre sangen min bedre. Hører man ikke sangen sin skikkelig begynner man å bruke stemmen sin feil og slite. Noe samtlige vokalister kan skrive under på.
    Tror det var i andre sett at det skjedde. Jeg hadde en halvliter øl stående rett foran effektpedalene mine. Det svingte idet vi spilte og dansegulvet kokte. Ropte Yiihaa !! under Harry og Per Johnny sine soloer, i neste øyeblikk ser jeg at halvlitern ligger knust på gulvet og at route 66 pedalen min var drukna i øl. Først ble jeg frustrert over at da hadde jeg tapt en øl + at pedalen antageligvis var kortslutta. Og det var den. Måtte plugge gitaren rett inni forsterkeren resten av kvelden. Noe som gjorde det enda vanskeligere å regulere volumet mellom komp og solo.
     Så hva har jeg lært av dette ? Jo, aldri ta med deg øl i glass på scenen. Begrens det til flasker eller boks og plasser den bak deg eller kjøp deg en et sånn øl stativ som du kan feste på mikrofonstativet. Som en viss country stjerne fra Drammen brukte i sin tid.
Klarte heldigvis å berge denne effektpedalen ved å skru den opp å la den ligge i vann. Etter å ha tørka den ble det utrolig nok liv i den igjen.
    Folk danset så tett opp mot oss at mikrofonstativ, notestativ og lignende ble revet over ende flere ganger i løpet av natta, men sånn er livet i redneck land, som Trine fra Santas sa. Sant nok, this is the real thing, tenkte jeg. Country myten handler jo ofte om fyll og fanteri.
Slike hendelser gjør jo at man blir litt satt ut, men likevel syns jeg vi gjorde en bra jobb. Mye folk, god respons, mye dansing. Folk så ut til å være fornøyde.
     Neste spillejobb som vi er booket inn på er ikke før den 28 juni i Trond Hansen sitt bryllupp, men vi håper på at det dukker opp en jobb eller to i løpet av mai måned.
Nå reiser jeg snart på en liten ferie til Island og New York. Tilbake 8 april. Så reiser Pål-Reidar til Thailand igjen for å gifte seg, tror jeg.
Heldigvis er vi alle mann tilstede den 19 juli da vi skal spille på Redrum igjen. Noe som kommer til å bli en heidundrende opplevelse da dette er siste helga under Hammerfest dagene og ølfestivalen.

 

Redrum, lørdag 15 mars 2008
Den siste spillejobben vi hadde med fullt band, alle 6 bandmedlemmer, var den 14 desember på Hammerfest videregående skole sitt julebord. Den første jobben vi fikk testa ut de nye bunn høytalerne våre og scenelys.
Ellers var ikke dette akkurat en jobb som vi kommer til å huske som så veldig spennende.

Rett før Jul reiste pedal steel Harry og fruen til Fillippinene der hun er fra. Harry kom da heller ikke tilbake før noen og tyvende Januar. Da reiste Pål-Reidar avgårde til Thailand for å besøke kvinnen i sitt liv. Hva er det med enslige middelaldrende menn og asiatiske kvinnfolk ?
1. Juledag på Ragnarock MC sin årlige happening spilte vi uten Harry. Det gikk helt fint, selv om lydbilde ble litt annerledes og noen låter vi ikke kunne spille uten pedal steel.
Denne jobben ble en knallsuksess. Folk elsket oss. Vi tok nok en gang rockerne og andre som trodde country var johant på senga. Fikk ros fra de man minst hadde forventa det av.
Etter dette spilte vi på miljøbygget i Kvalsund den 29 Desember. En grei pølsejobb, men det tok aldri helt av. Arne ble sjuk i løpet av denne jobben
På vei hjem den kvelden sa jeg til Roar : Nå trur jeg vi tar oss helt fri fra Buffalo Bills i hele Januar. Og det klarte vi. Noe vi bare hadde godt av etter hele 8 spillejobber siden september og masse øvinger.

Den første øvinga vi hadde i år var i midten av februar uten Roar da han var i Tromsø for å spille med heavyrockbandet Santas little helper. Det var en tung start. Vanskelig å få det til å låte bra uten trommer.
Så klarte vi å booke oss en spillejobb på Skaidikroa på påskeaften i år igjen. Ett år etter debuten der den 7 april i fjor.
Neste øving ble da den 9 mars. Endelig med fullt band. Og gjett om det føltes godt. Vi øvde inn to nye låter samt at vi fikk kjørt igjennom masse gamle. Ei øving som fikk meg til å innse at vi er et band med potensiale.

Tirdag den 11 mars fikk jeg meg aldri en så liten overraskelse da jeg gikk innom redrum cafe på fridagen min. Hadde dokker kunne spilt her på kommende lørdag ? spurte Vibeke Nilsen meg. Jeg ble helt forfjamsa og svarte hverken ja eller nei. Hvorfor det ? sa jeg. Fordi Tim Scott som var booket inn denne lørdagen meldte avbud i siste liten sa Vibeke.
Jeg følte ikke at vi var helt klar for det etter å ha ligger brakk så lenge. Begynte så å ringe rundt til gutta.
Først Arne. Jada, han sa: koffør ikke ?
Roar : Ja, det syns æ vi bør gjøre ! Per Johnny : Ja, det syns jeg absolutt vi bør slå til på.Pål-Reidar : Ja, ja, ja .
Harry var den eneste som ble tatt på senga : Nei, no må du være snill !
Så klarte vi å få banka inn ei øving uten Roar på onsdagen og ei øving på fredagen med fullt band. Reportoarlista satt vi opp på den første øvinga. 15 låter i første sett og 15 låter i 2 sett.
Oppdaga at det begynner å bli et aldri så lite luksusproblem å sette opp settlister da vi har så sinnsykt mange låter å velge mellom. Noen låter må i slike tilfeller bare vike for andre.
Personlig er jeg lei av å åpne med Get back to the country. Fant da ut at Vince Gills Oklahoma borderline hadde vært en perfekt åpningslåt. Og det ble det.
Det er viktig å finne en låt som er litt uptempo og barsk som første låt.
Etter en effektiv og fin lydsjekk på lørdagen møtte vi opp kl 22.00 på redrum. Det så ut til å bli en rolig kveld, men vi trøsta oss med at folk kommer sikkert sent ut.
Rett før midnatt gikk vi på og jeg hadde den rette spenninga i kroppen. No skal vi faen meg vise dem, tenkte jeg. Og det gjorde vi. La merke til å at vi traff folk med en gang.
Selv om det alltid tar litt tid før folk blir vant til oss. Det er ikke hver dag det kommer et hardcore countryband på redrum.
Første settet gikk helt fint, som vi avslutta med Toby Keiths: I love this bar.Noe som ble en knalltøff versjon. Mye takket være den fine lyden vi hadde på scenen. Har aldri hatt bedre sangmonitor. Det var en nytelse å stå på scenen denne kvelden.
Klokka var allerede 01.15 og vi innså at skulle vi bli ferdig kom det til å bli en kort pause.
Fem over halv to gikk vi på igjen og nå virka det som om folk stod å venta på oss. Det svingte og låt som ei kule fra åpninga med Ooh Las Vegas til avslutninga med Crazy.
Føltes som å spille i et skikkelig proft band. Alt stemte. Lyden som Trond Hansen stilte var perfekt, folk dansa, lytta, drakk øl og koste seg.
Ikke for å bli selvgod eller høy på pæra, men jeg merker at musikken vi spiller gjør folk i godt humør og sprer positive vibrasjoner i lokalet.
Underveis i settet måtte jeg bare uttrykke min takknemlighet for at vi fikk spille på Redrum denne kvelden. det var rett og slett magisk.
 Stor takk til Cato og Vibeke for at vi nok en gang fikk komme på Redrum å spille. Takk Trond Hansen for en glimrende lydjobb. Vi følte oss som konger på haugen.
Dette ble en kveld vi sent kommer til å glemme.

 

God Påske alle sammen ! Neste spillejobb er på Skaidikroa påskeaften.

 

 

 

 

 

 

 

Sid sist

Selv om vi ikke har skrevet noe i dagboka siden rapporten om Redrum jobben den 6 oktober
betyr ikke det at vi har ligget på latsiden. Allerede helga etter Redrum, nærmere bestemt fredag den 12 oktober spilte på Hammerfest energi sin firmafest. Hvorfor de hadde fest var visst mest sannsynlig bare for festens skyld. Kanskje flere bedrifter burde tenke sånn.
 
Vi rigga oss til nede i garasjen på H-fest energi sitt lokale på fuglenes. Dette var første jobben hvor vi fikk testa ut våre nyinnkjøpte mackie høytalere. Noe som er evig nok til små uformelle jobber.
Har ikke så veldig mye å si om selve spillinga fra denne jobben. Husker best at Arne ble litt på en snurr ut på natta. Sikkert fordi han er inhabil med firmaet.
Man skal jo ikke bare jobbe, man må jo drikk litt innimellom.

Ellers tok Pål Reidar i bruk sin nyinnkjøpte Crocodile Dundee hatt.
Ivar Kristensen( fra Wild rover) var tilstede og ble imponert over oss.

Så helga etter igjen, lørdag den 20 oktober spilte vi i en 50 års dag på Odd Fellow. Husker ikke navnet på ho som hadde dagen, men det var visst kona til Trond Rognli.
Dette ble en skikkelig trivelig spilling hvor vi fikk uventet god respons fra publikum. Folk så ut til å kose seg gløgg ihjel. Dansa hele natta.

Den gamle vokalisten i Pål-Reidar sitt gamle band Flowers fra tidlig 1970 tall, Charles Bjørnå gjestet oss på 2 sett. For anledningen hadde vi øvd inn noen låter som han brukte å synge med Flowers. If you need me av Wilson Pickett som også Stones har covra. Worried mind av Ray Charles og Dead flowers av Rolling Stones. Husker best hans innbitte fuck face mens hans sang, nesten som Joe Cocker.
 
Ellers hadde en gammal Oslo gutt som jobba på intersport i mange år en del artige kommentarer. Spell Hank Williams, jeg har alt med Hank Williams !
Han spurte meg også i en pause: Speller far din no musikk ? Nei, svarte jeg.
Men han er flink å snekre ! sa den tilårskomne Oslo gutten som utpå natta dansa seg ned i knestående.

Etter dette gikk det to helger hvor vi ikke hadde noen spillejobber, men øvde det gjorde vi likevel. Vi er en maurflittig gjeng som hele tiden er på jakt etter noen nye låter å prøve ut. Og det fant vi virkelig fram til.
En ny western swing låt av en texaner ved navn Dale Watson: south of roundrock, Texas. Og Oklahoma borderline av Vince Gill.

Så fikk vi tilbud om å spille på Nissen sentret sitt julebord på Folkets hus lørdag den 10 november. Noe vi selvfølgelig takka ja til.
Finn Remen gjestet oss på siste sett på folkets hus som bassist på dead flowers. Han fungerte også som en backstage manager for oss før vi begynte å spille. Fosynte oss med øl (og damer). Sjekk under bilder.
At vi sku spille på Nissen sentret sitt julebord skulle være en big surprise. Derfor hadde de trukket for sceneteppet. Finn var mannen som trakk fra sceneteppet idet vi begynte med get back to the country.

Personlig syns jeg vi spilte meget bra, men publikum tok liksom ikke av før i 2 sett. Men slik bruker det jo ofte å være. Folk var sikkert også stappe mette etter den feite julematen.

Da hadde jeg ikke mere å berette for denne gang foruten at vi regner med å få kanskje to spillejobber til før Jul. Dessuten har vi allerede fått bekrefta spilling på Ragnarock MC-kåken på den tradisjonelle 1 juledags festen.

Vi høres!

 

 

 

 

 

 

 

 

LITT OM JOBBEN PÅ MILJOBYGGET I KVALSUND

 

 

The Buffalo Bills fikk for litt over en måned siden i oppdrag å spille på miljøbygget i Kvalsund på selveste St.Hans aften som avslutning på Kulturuka.

 

 

 
Miljøbygget er såpass stort at der måtte vi ta i bruk et komplett PA anlegg. Noe som ble Arne sitt prosjekt igjen.

Det har ikke bare vært lett å få til ei øving med hele bandet siden sist spillejobb på puben i Kvalsund den 26 Mai. Vi har alle vært opptatt med ulike ting som har hindret oss i det. Roar har hatt to spillejobber med heavyrockbandet Santas Little Helper i Båtsfjord og på Redrum.
Undertegnede har vært på HV rep og ellers er vi jo godt voksne folk som jobber sent og tidlig. Men tre av oss, Trond Are, Pål Reidar og Arne møttes på øvingslokalet torsdag 21.6 og fikk friska opp litt av repertoaret og øvd inn nok en ny låt. Against the wind av Bob Seger. En vakker låt som handler om livets kronglete landevei og som The Highwaymen har covra.

Kl 18.00 lørdag 23.06.07 dro vi fra FLYS sitt lokale i Rypefjord innover til Kvalsund. Pål-Reidar hadde fått lånt en varebil fra Kvalsund Kommune(arbeidsplassen hans) som vi stappa PA`n inni.

Så må det nevnes at denne St.Hans aften må være den fineste i manns minne. Blikkstille på havet og i overkant av 20 grader i skyggen. Altfor ofte bruker det jo å være overskya, regn, vind og nede i 5 grader på midtsommers aften her oppe, men denne gang hadde vi værgudene med oss.
Vel, nå var det jo bestemt på forhånd av arrangørene for kulturuka i Kvalsund at festen skulle være på Miljøbygget nettopp med tanke på været som er vanskelig å forutsi.
            Ideelt sett hadde det kanskje vært best å spille utendørs under et åpent telt denne dagen, men det ble no en gang slik som det ble.De burde kanskje hatt en plan B.

Etter at vi hadde sjaua inn utstyret og fått det opp på scenen og lydmannen vår Trond Hansen var klar til å begynne lydsjekken på oss oppdage Trond og Arne at hornan i topp høytalerne var gåen. Da måtte Harry og Arne kjøre tilbake til Rypefjord for å hente nye. Arne monterte de kjapt og effektivt på plass.

Dette førte til at lydsjekken ble noe forsinket, men vi trengte ikke begynne å spille før kl 23.30 så det gikk greit.
            Første settet var vi i bandet bare sånn passe fornøyd med. Det tok liksom ikke ordentlig av. tror hverken vi eller publikum var blitt ordentlig varme, men det tok seg kraftig opp i andre sett som så ut til å bli det siste da vi ble informert om at serveringa stengte kl 02.00, men nei, vi måtte på en siste gang å spille fram til kl 03.00.
 Det svingte bra av en del låter iog folk så ut til å trives etterhvert. En god del folk dansa. Noe som alltid er et positivt tegn på at musikken svinger.
Personlig syns jeg låter som Feeling Single, Seeing Double, Tiger by the Tail og Six Days on the Road svingte noe grasalt denne kvelden. Western swing låten Bubbles in my Beer var også ganske morsom å spille med extended gitar og pedal solo.
Av og til blir det litt dumt å avslutte en låt for tidlig når du ser at folk kommer ut på gulvet og du føler at nå begynner stemninga og ta seg opp. Da utvider man låten med noen extra soloer og refrenger.
Arne gjorde opptak av spillinga. Noe vi gleder oss å høre på. Det kan være alt i fra genialt til middelmådig til bare fyll og rølp. Kanskje blir det lagt ut noen lydkutt på hjemmesiden vår.
Arne hadde også med seg kamera noe vi til slutt anbefaler folk å se på da bilder ofte beskriver bedre enn ord hvordan stemninga var.

 

 

LITT OM JOBBEN PÅ MOLOKANTEN (Eller var det Kvalsundkroa?)

 

Spillejobben vår på Redrum gikk som kjent over alle støvleskaft bra. Vi fikk enormt gode tilbakemeldinger lang tid etterpå av både musikere som var tilstede og andre folk. Det ga mersmak og økt selvtillitt som er nødvendig når et band er så nytt som dette.

Vi lå ikke lenge på latsiden før vi begynte å øve inn nye låter(...vel, gamle låter, men nye for bandet...). Noe som må til for å holde ting vedlike og komme seg videre. Vi har nå nesten 40 låter på repertoaret. Passer oss bra da vi er et band som sannsynligvis får en del jobber hvor det forventes at vi skal spille 3 sett.
 
Å spille på Molokanten pub i Kvalsund på Lørdag 26.5 var nettopp en slik jobb hvor vi begynte kl 23.30 og spilte et langt sett til ca kl 00.30.
Så begynte vi på andre sett kl 01.15, tror jeg. Og da spilte vi fram til 01.50.
Siste sett ble fra kl 02.00 til 02.30. Da hadde ikke jeg mere stemme igjen. Det hjalp ikke hvor mye Arne skrudde meg opp i monitoren. Det var som en avstengt ventil, men bevares, vi ga valuta for pengene.

Vi fikk prøvd alle de 7 nye låtene vi hadde øvd inn siden sist. Higway 40 blues Ricky Skaggs er blitt en ny favoritt blant oss i bandet. Virkelig en fin låt å spille. I love this bar av Toby Keith fungerte også bra.

Lydmessig kjørte vi en minimalistisk stil hvor Arne brukte noe utstyr fra FLYS som han er medeier i. Oss andre i bandet tar det ofte for gitt at Arne fixer lyden til små jobber rundt omkring hvor de ikke har fast lydanlegg.

Arne ga meg et aldri så lite baillsjokk da jeg sendte tekstmeldinger til Roar og Arne om når vi skulle begynne å bevege oss i fra byen til Kvalsund. Svaret jeg fikk fra Arne var: kan ikke, e dritfull ! 
Å Nei ! Tenkte jeg. Ka gjør vi da ? Så for meg at jeg måtte ta det som en aleina trubadurjobb. Noe jeg sikkert hadde klart, men det er overhode ikke det samme som et fullt band.
Det var like før jeg begynte å ringe opp Harry og Roar for å fortelle den triste nyheten om at Arne var dritings og ikke kunne stille opp. Da peip det i telefon igjen. Ny sms fra Arne hvor det sto : Bare tuller ! Å dra innover i syv, åtte tida høres greit ut !       
Takk Gud det bare var en fleip, vart skikkelig skræmt ja, et øyeblikk.

Ellers så blei det en rett så trivelig spilling med ganske mye folk. Vet ikke riktig hvor mange, 60 kanskje ? Uansett så ble det god stemning. Folk dansa, lytta, drakk og koste seg. Det kom til og med noen jenter fra Hammerfest til Kvalsund, ens ærend for å høre på oss, pluss at vi kunne se noen andre fjes som også var og hørte på oss på Redrum.
Dette ser vi på som et godt tegn. Vi har bygd opp en liten fanskare allerede.

Uansett hadde vi ingenting å tape på denne jobben med tanke på at vi hadde fastsum som honorar, uavhengig om det kom 10 eller 50 personer, men det var jo positivt for alle parter at det kom så pass som 50 personer.

Vi ser selv på slike jobber som ei god øving, ikke for å undervurdere plassen, men det er definitivt mere uformelt å spille i Kvalsund enn på Redrum. Men destod artigere til tider.

Det var en godt fornøyd gjeng som dro hver til sitt natt til Søndag og til slutt må jeg få lov til å takke  henne som var så snill å knipse bilder av oss med Pål Reidar sitt kamera og takk for at ho ikke hoppa utfor Kvalsundbrua.

Dette høres vel makabert ut, men da jeg og Roar kjørte hjem på natta så jeg plutselig en dame midtveis på brua der ho stod og så ned i sundet. Mange tanker gikk igjennom hodet mitt. Ka gjør ho der ? Skulle ikke ho overnatte hos typen sin i Kvalsund ? Hm, håper ikke ho har tenkt å ta livet av seg.
Så for meg politi etterforskninga, med spørsmål som når så du ho sist ?

Heldigvis var det ikke værre enn at ho hadde fått for seg at ho sku gå hjem til Hammerfest etter litt småkrangling med typen, men kom ikke lengere enn til midtveis over Kvalsundbrua før ho stoppa opp for å reflektere over livet sitt, og så snu tilbake til Kvalsund.

 

 

 

 

TAP

 

 

 

LITT OM REDRUMJOBBEN

 

Endelig var datoen her. Lørdag 28 April og vår andre spillejobb siden vi begynte å øve i begynnelsen av februar i år. Takk Gud at vi fikk testa ut bandet påskeaften på Skaidikroa. Men vi var vel alle skjønt enige i at Redrum jobben stiltes det store forventninger til både av oss og publikum. Redrum er jo det nærmeste du kommer Madison Square Garden i Hammerfest. Plassen lukter credibility lang vei med tanke på alle de kjente og dyktige musikerne som har spilt der siden åpninga i 1999.

Forhåndsomtalen Reinspikka country i FD 26 april gjorde nok sitt til at det faktisk kom 136 betalende denne kvelden.

Lydsjekken gikk lekende lett. Det var bare for oss og koble opp vårt personlige utstyr, dunke litt på basstromma, kjøre igjennom ett par låter og så var vi klare.

Roar har kommet fram til at i dette bandet skal han kun bruke basstromme, skarp og hihat. Det krevde litt mot for å overbevise Arne om at dette var tingen. Vet faktisk ennå ikke om han er enig.

Harry sleit en streng på pedaln i løpet av første låt Get back to the country av Neil Young, så vi måtte spille andre låt Take it easy av The Eagles uten han. Synd, da pedaln alltid krydrer lydbildet. Harry var klar til 3 låt, Arnes favorittlåt i bandet Past the point of rescue av Hal Ketchum. Ellers gikk resten av settet ganske greit, selv om hverfall undertegnede mista litt fokus og konsentrasjon da Harry røyk en streng. Likevel var tilbakemeldingene vi fikk i pausen gode. Åge Eriksen kom backstage og sa til Pål Reidar og meg : dette var dritbra ! dokker e gode musikere ! Stå på !

Noe som ga meg den rette fighting spirit idet vi gikk på andre sett. No syns hvertfall jeg det svingte som ei kule fra Gram Parsons Oooh Las Vegas med overgangen til Johnny Cash`s Folsom prison blues til balladen Soft rain av Ray Price. Harrys favorittlåt. Den fungerte over all forventning. Da dette er skikkelig gammelmannscountry låt den bare så riktig og så vakkert. Ikke minst likte publikum den. Det var artig å observere at musikken appelerte både til de danseglade og de som bare ville sitte å lytte.

Ellers hadde vi bevisst samla de låtene som er mest uptempo i andre sett. Og det rulla avgårde med Chuck Berry`s Promised land, Dave Dudley`s Six Days on the Road, George Jones`The race is on og Feeling single, seeing double.

Jeg avslutta alene med sang og gitar på Carlene Carters Unbrakeable Heart. Den vakreste, mest sårbare countryballaden jeg noensinne har hørt.

Tilbakemeldingene vi fikk etterpå var enorme. Åge Eriksen sa til meg : dette var tidenes konsertopplevelse på Redrum. Wow ! Store ord fra en gammel spillekompis. Ronny Holm sa : dokker har faen meg gjort noe banebrytende musikalsk her i byen !

Takk til TAP for den!